Vi var så heldige at en gruppe med tyske studenter fra Universitetet i Cologne har et utvekslingsprogram med noen av studentene ved BU, og de kom til Palestina 14. sept. De er social work students, nesten som oss, så vi fikk lov til å være med på programmet deres mens de var her - inkludert en 4 dagers tur til Jordan - heldige oss!
Det å krysse landegrenser i disse trakter kan man ikke sammenligne med noe som helst, hvertfall ikke som vi har opplevd. Vi hadde vår egen buss som vi kjørte helt til vi kom til en grense fra Palestinsk til Israelsk jord. Her ble baggene våre ført vekk på traller og vi gikk inn i en buss med flere andre reisende. Her møtte vi en amerikaner som måtte ut av landet for å fornye sitt visum. Han skulle ta seg en svipp tur til Nepal og så returnere til Betlehem. Mr. Matt lærte oss et nytt kortspill som vi slo ihjel tiden med på vei til Jordansk grense. Vi satser på å møte han når han er tilbake, inshallah!
Matt og Elise
Marco fra Tyskland og meg
Så etter å ha kjørt buss en liten stund, kom vi til en ny grense. Her måtte vi gjennom sikkerhetskontroll og vise passene våre. Her måtte vi, turistene, skilles fra palestinerne og vi måtte gå i separate passkontroller. For oss var det ikke noe problem å komme inn i Jordan, det var verre for en av våre palestinske venner. Han ble fratatt passet og fikk beskjed om å hente det om 5 dager, som forøvrig var dagen etter vi reiste hjem og han måtte bli igjen en dag ekstra. Han måtte sitte i et 4 timer langt intervju før han fikk passet sitt tilbake og kunne dra hjem. De mente han var terrorist!
Grensen mellom Israel og Jordan - Allenby
Etter grensepassering kjørte vi igjen buss en god stund. Jeg vil her bruke anledningen til å takke min kjære Stine Næss som ga meg reisegave med blant annet oppblåsbar reisepute. Tusen takk for at du har gjort utallige bussturer mye mer behagelig :)
Charis fra Tyskland hadde ikke reisepute...
Vel fremme i Jordan ble vi losjet inn på Schneller, en skole for vanskeligstilte barn, som også hadde guest house. Veldig koselig sted som er drevet av tyske organisasjoner.
Etter en deilig lunsj gikk turen videre til toppen av Amman - Jabal al-Qala`a - som er et stort område med ruiner fra en gammel festning. Veldig flott sted med utsikt over Amman fra lle kanter.
En liten del av Amman
Tyske Lina
Lurer på hva som er oppi, men klarte ikke å åpne den...
Statuen Elise
Det Jordanske flagget
Rester av en hånd og en albue
Marco aka Indiana Jones og Anas med bussen vår
Vi tilbragte et døgn i byen Petra og på veien kjørte vi innom ørkenen og så på solnedgangen, veldig flott, men ikke noe vi ikke har sett før.. ;)
Areen på vei til Petra
Oss to i ørkenen
Elise og Eva fra Tyskland
Fra venstre: Yousef, Bahaa, Moayad, Elise og Khalid
Noe for å stenge varmen ute - flaks at alle ser smashing ut i tillegg!
Apekatter i Petra
Elise i Petra
The two of us
The treasure
Den obligatoriske kamelturen
Khalid, Ibrahim, Bahaa og Kongen av Jordan
Det henger forøvrig bilder av denne kongen overalt i Jordan, og man vil ikke snakke et skjevt ord om han da man mest sannsynlig ikke lever mer etterpå . . .
Khalid, Jack Sparrow, Ibrahim og Yousef
Meg, Khalid, Yousef, Elise og Bahaa med utsikt over Petra
Petra var en fantastisk plass og vel verdt å oppleve!
Charis, Chranna og Lina før byen i Amman
Abdallah, Lina, Elise, Ibrahim og Khalid sjekker trøkket i Amman
Meg og Khalid
Tyskerene synger hadesang
Palestinerne synger hadesang
Så - tilbake til maktdemonstrantene i passkontrollen... Når vi kom til passkontrollen i Jordan måtte vi stille oss i kø med tusen andre, tett i tett i tett med minst en million innpåslitne fluer! Elise fikk plutselig beskjed om at hun ikke kunne stå i denne køen og ble losjet til en mann med gevær hvor hun måtte gi fra seg passet og svare på diverse spørsmål. Hun hadde med seg læreren vår Ferdoos og hun fikk forklart at Elise også var en del av den palestinske gruppen. Etter mer eller mindre samme spørsmål fra flere personer fikk hun beskjed om å sette seg å vente i en ventehall.
Her møttes vi.
Jeg hadde da stått i denne køen med alle disse menneskene og fluene, og når det var min tur til å entre skranken så de rart på meg og brukte walkie talkie flittig. De spurte mange rare spørsmål, blant annet om jeg hadde et palestinsk pass jeg kunne vise, jeg skulle tydeligvis heller ikke stått i denne køen (!). De tok passet mitt og en mann med mass muskler og gevær hentet meg og jeg måtte sitte å vente på et intervju. En hyggelig (faktisk) dame spurte meg allslags spørsmål, og etter en stund fikk jeg passet mitt og kunne gå å møte Elise i ventehallen. Her trodde jeg alt var i orden og at vi bare kunne gå gjennom neste kontroll, men...
Elise hadde enda ikke fått passet sitt tilbake, så jeg ble anbefalt å bare prøve meg på neste skranke med en gang tifelle det var problemer der og, og det var det selvfølgelig. En "blond" dame satt i skranken med en mine som lyser makt. Hun spurte meg utallige spørsmål utallige ganger og menneskene bak meg i køen ga opp, de måtte gå i en annen kø. Jeg snur meg og ser at Elise står midt på gulvet i ventehallen og blir intervjuet av en mann, mens læreren står lenger borte. Etter en stund kommer samme mann bort til meg, mens jeg snakker med damen i skranken og spør meg akkurat de sammen spørsmålene hun nettopp har spurt kanskje 5 ganger. I tillegg lurer han på om jeg er klar over at jeg skal til et muslimsk område. Jeg skjønte ikke helt relevansen og forklarte at jeg hadde vært der før. Han insisterte på å vite om jeg var klar over at det var et muslimsk område, ja sa jeg og rynket på nesen. Okay, da kunne jeg bare sette meg å vente sammen med Elise.
Læreren vår Ferdoos gikk og spurte noen hvorfor dette tok så lang tid og hvorfor flere personer spurte de samme spørsmålene flere ganger. Svaret var veldig enkelt: We do not communicate with eachother! Haha, latterlig, men sant.
Jeg og Elise ble hentet av en dame og tatt med til et bord hvor vi IGJEN måtte svare på alle de samme spørsmålene, i tillegg til at damen fra skranken kom bort til oss og spurte om jeg kunne uttale navnet mitt. Jeg spurte på hvilket språk hun ville ha det, og det var det samme, så jeg uttalte navnet mitt på norsk. Jeg måtte også uttale navnet til pappa. (Du har blitt nevnt noen ganger i passkontroller nå paps :) ) Hun skrev ikke ned noe, så jeg aner ikke hva hun skulle med disse uttalene...
Etter en stund med venting igjen, fikk vi endelig passene våre og kunne faktisk passere alt og hente bagasjen. Hamdulilah :)
En fantastisk tur med fantastiske mennesker - Minne for Livet :)
