Deheishe Flyktningleir

Porten som tidligere var eneste inngang og utgang til Deheishe Refugee camp.
Her bor det ca 13000 mennesker på en liten kvadratkilometer. Leiren ble opprettet i 1949 og tok imot palestinske flyktninger fra ca 45 landsbyer på vestbredden og bestod av telt. Fra 1967 begynte UNRWA å bygge hus og Deheishe campen ser idag ut som en overbefolket bydel.
 

Utenfor en av organisasjonene var FN resulosjon 194 malt på engelsk og arabisk. Vi ser mange plakater med UN 194 rundtom som viser håpet om annerkjennelse av egen stat. Det finnes ca 8 millioner palestinske flyktninger utenfor Palestina. På Vest-bredden og Gaza bor ca 4,5 millioner mennesker.

Vi er heldige som har fått vår egen guide for dagen, Yousef, som utdanner seg til sosialarbeider vi kjenner han fra bl.a turen til Jordan :) Han har bodd i leiren hele sitt liv og skal vise oss rundt til ulike organisasjoner som arbeider for flyktningene i Deheisha camp.

Vi var først innom Ibdaa cultural centre som tilbyr ulike aktiviteter som kvinnegruppe, sportsaktiviteter og viderefører ulike palestinske tradisjoner ift håndtverk og lignende.
Det var mange sterke malerier på veggene inne i senteret.

Campen er som sagt ganske overbefolket og gatene er trange og husene mange. Det bygges stadig mer, stort sett i høyden. Søppelet flyter rundt  gatene og det er tegninger på nesten hver en vegg.
Søppelet flyter forsåvidt rundtom også utenfor campen da det ikke er noen kultur for å bruk søppelspann her og det heller ikke mange tilgjengelige.

Vi besøkte ett "Local community for rehabilitation of people with disabities."
De begynte i det små med å hjelpe folk i hjemmet og ha kampanjer for å fjerne tabuer rundt fysiske og mentale funksjonshemminger. Dette driver de med enda i tillegg til å ha skoletilbud for 150 barn. Utdanning og utstyr er deres viktigste prioriteringer. De jobber også for at de best mulig skal integreres samfunnet. Etter dette var vi innom en kompis av Yousef på arabisk kaffe. Satt på ett koselig område bakunder huset med tanter og bestemødre som nærmeste naboer.
Kompisen ble med oss videre til Pheonix Centre på toppen av bakken campen ligger i.

Dette er ett stort bygg med selskapshall, hageområder og plass til gjennomføring av mange ulike programmer for unge og voksne i campen. Vi fikk informasjon fra en lederskikkelse der som hadde ett stooort donutskjegg som dekket hele munnen og ristet når han pratet :)
Mesteparten av tilbudene er for unge men de har også kvinnegrupper som har workshops om ulike temaer for å fremme en sunnere livsstil. Gruppene for ungdom drives av frivillige og de har ulike prosjekter innenfor filmproduksjon, teater, musikk, dans og så videre.
Filmer og teaterstykker som ofte tar opp viktige tema i livene deres blir vist både i inn og utland.

De har også internasjonal sommerleir med utveksling med barn fra Irland, Frankrike osv. Neste sommers samling skal være i Dublin i Irland men de palestinske ungene blir nødt til å delta gjennom skype og videoer fordi de ikke fikk tillatelse av israelske myndigheter å dra dit.

Ungdomsgruppene er anarkistisk organisert oppfordrer til å tenke selvstendig og følge sine ønsker og drømmer. Dette skaper gjerne noe konflikter med familiene med Pheonix senter ser på det som viktig å påvirke den nye generasjonen på denne måten. Fikk ett godt inntrykk av dette stedet. Vi skal tilbake hit en gang i oktober i bryllup til bror til Yousef :D Gleder oss til det, damer og menn begynner festen adskilt før alle møtes etter en viss tid.

På vei ned gjennom leiren igjen var vi innom SHIRAA an organisasjon som drev voksenopplæring innenfor generelle datakunnskaper og ulike IT-programmer, jordbruk og håndtverk og noen kurs innen maling, dans og teater. Dette som ett forsøk på å gjøre flyktningene bedre i stand til å jobbe da arbeidsledigheten er så høy i leiren.

Etter en stooor middagsporsjon hver på restaurant besøkte vi UNRWA - United Nations Relief and Work Aid sitt senter i leiren. UNRWA tilbyr assistanse, beskyttelse og påvirkningsarbeid til 5 mill registrerte palestinske flyktninger på Vest-bredden, Gaza, Syria, Jordan og Libanon. I Deheisha camp står de blandt annet for utdanning, helsehjelp, work-for-food, renvasjon og utdeling av mat. Fra 1967 begynte de å bygge huser i leiren i stedet for telt, alle teltene er nå borte men byggingen pågår enda. Vi fikk en omvisning på fysioterapi avd, legekontor, sykepleierkontor. De hadde gjort det beste utav det i gamle bygg med knappe ressurser.

                             

De har to skoler opp til 8.klasse, en for jenter en for gutter. Rundt skolenes område er det piggtråd over gjerdet for å holde folk ute. Vi ser tydelige skuddhull i veggen på skolen. Vi blir fortalt at Israelske soldater har skutt på skolene gjentatte ganger. Som oftest om natten men noen ganger også om dagen. Absurd for oss å se kulehull i veggen på en barneskole, men det er bare en av mange historier om trakkasering mot innbyggerne fra Israelske soltater vi hører om.

Når vi satt på hovedkontoret til UNRWA en uke tidligere fikk leder for Relief and Social services, som vi besøkte, tlf om at israelske soldater hadde ødelagt dører, vinduer og interiør i løpet av natten og familien i huset hadde akutt behov for assistanse.

Etter besøket i UNRWA gikk vi lenge inn i campen og satte oss i Yousefs onkel sin store hage. Jeg, Therese, Yousef og Bahaa og fetteren hans som joinet oss fra restauranten av og fetteren til Yousef som bodde der. Her var noen høns og katter og mange forskjellige busker og trær og sittegrupper her og der. Vi fikk te og vi ville høre litt om erfaringene de hadde hatt i møte med israelske soldater.

                                            

En kveld for under to måneder siden ble en av de stoppet på vei hjem fra en kompis sitt hus hvor han hadde sittet og spilt kort og kost seg med venner. Han møtte ett par israelske soldater som hadde kommet inn i leiren. (Som ligger i sone A - kun Palestinsk autoritets område) De tok ID'en hans og han måtte bli stående rett opp og ned til solen kom opp før han kunne få fortsette det lille stykket hjem til huset sitt. De ga han ingen forklaring på hvorfor han måtte stå der og hadde det kjekt med å pusse en sint stor hund med munnkurv på han.

En av kameratene våre fortalte om når han skulle på tur med familien å besøkt slekt i en annen by når han var 13 år. De ble stanset i checkpoint. Han var den eneste i familien som ikke fikk lov å reise videre. De plasserte han i ett hull bakken hvor han måtte stå i solsteiken uten mat og vann i flere timer. Også dette uten noen åpenbar grunn.

En annen venn av oss mistet en av sine beste venner når han var 14 år, under den siste intifadaen (2002-04). De to var utenfor da kameraten ble skutt av israelske soldater. Vennen vår løftet kameraten sin opp å ryggen sin og prøvde å bære han til hjelp og sikkerhet men det var ikke mulig å komme seg frem i tide og kameraten døde i armene hans. Han klandrer seg selv den dag idag for å ikke kunne løpe fort nok eller være sterk nok.
Historiene om slike for oss tilsynelatende meningsløse "sikkerhets-tiltak", eller hva vi nå skal kalle det, er mange. Det er vanskelig å skjønne hvordan de vi møter holder seg så avbalanserte, blide og rolige og fortsetter med utdanning og sosiale aktiviteter når de har slike opplevelser i bagasjen..
Ser veldig opp til de for det.