Livet er herlig dere...

Oi oi så travelt det er å ha praksis i Betlehem, faktisk så mye gøy som skjer at vi ikke finner nok tid til å blogge.. Så her kommer altså en oppdatering fra de siste ukene i paradis :)


Dødehavet!
For et hav. Hvis man ikke akkurat har barbert leggene eller klarer å få vann i øynene er det en helt fantastisk følelse å boltre seg i dette salte havet. På stranden står det skilt om at det er ulovlig å svømme på magen, så da gjør man selvsagt ikke det, og bare nyter å flyte å ryggen. (Jeg skulle hatt bok uti der Linda!) Hele havbunnen er full av gjørme som visstnok skal være god for huden. Det var en deilig stranddag med solings for første gang.

Amer, Elise, Ouni og meg

Vi flyter!

Ouni the Devil!

Vi besøkte også Jericho, som er rett borti streeten for stranda. Her fikk vi omvisning på Intercontinental Hotel (som vi forøvrig godt kunne tenkt oss å ta en tur tilbake til) og et helt intakt Casino som desverre er stengt. Det var kun åpent fra 2000-2002 og ble stengt pga Israel-Palestina situasjonen. Her fikk vi ikke lov å ta bilder, men det så ut til å være et flott Casino i sin tid.

Amer på Intercontinental

Ouni og Amer med fargerik og god mat

Jericho

Bryllup!
På 6 uker har vi blitt invitert i ikke mindre enn 3 bryllup. Det første bryllupet var til fetteren til taxisjåføren vår (!), vi takket fint nei og hadde filmkveld istedenfor. Det andre var broren til Yousef (som viste oss rundt i Deheshe Camp), dette har ikke vært enda så det er mulig vi skal være med der. Det tredje bryllupet fant sted lørdag 15.10 og det var fetteren til Bahaa (vår gode venn fra skolen) som giftet seg. Det var et muslimsk bryllup og der feirer kvinnene og mennene hver for seg. Jeg og Elise hadde aldri møtt bruden før, bare et par av søstrene til Bahaa, så det var rimelig flaut å komme på festen uten å vite hvem vi skulle gratulere. Uerfarne som vi var når det gjaldt muslimsk bryllup visste vi ikke hvordan det var normalt å kle seg, eller om man skal ha med gave (hvertfall når man ikke kjenner brudeparet!), så vi måtte kjøre safe norsk stil. Vi var selvsagt ute i dårlig tid, så 2,5 time før vi skulle være klar kjørte vi desperat rundt for å finne nye kjoler (som må være lange og dekkende nok) og sko. Vi fant til slutt hver vår kjole som vi var fornøyd med og var klar til å fikse håret. Vi er så heldige at vi har blitt venn med frisøren "vår", så vi fikset håret gratis på salongen.

Eneste minuset var at vi ikke var klar før etter vi egentlig skulle være på plass i bryllupsfesten. Bånn gass hjem, på med kjole, litt sminke og avgårde til fest. Vi hadde hørt fra flere forskjellige at jentene i muslimske bryllup pynter og sminker seg noe helt enormt, så det var rett å slett superkleint å komme inn i dette rommet fullt med damer i nesten helt vanlige klær, utenom bruden. Ryktene stemte altså ikke! Jeg og Elise følte oss mega overpyntet og vi fikk altfor mye oppmerksomhet i forhold til comfort sonen. Et bryllup av denne typen foregår på denne måten: Et rom stappet fullt av damer i alle aldre som sitter på stoler rundt omkring, med en åpen plass midt på gulvet hvor de som vil kan danse, mens alle andre sitter rundt og ser på. Elise var tøff og hoppet utpå dansegulvet sammen med noen av jentene, mens jeg satt rett opp og ned å så på dette i et par timer. Ikke den kjekkeste bryllupsfesten vi har vært i. Vi kan desverre ikke legge ut noen bilder fra dette med respekt for jentene der som ikke hadde på seg hijaben. Etter en stund fikk vi spørsmål om vi hadde planer om å komme i morgen.. I morgen? Ja, selve bryllupet skulle være dagen etterpå..! Dette hadde vi ingen anelse om, så vi hadde allerede lagt andre planer. Det gjorde det jo ikke mer kleint akkurat heller at vi var overpyntet dagen før dagen...

Bahaa og meg

Fine Elise!

Når jentekvelden var over ble vi invitert ned nærmeste familie på middag. Vi var kanskje 20 stk, og det var en liten brøkdel av den nærmeste familien - større familie skal man lete lenge etter. Alt i alt en merkelig, men koselig kveld :)



La Compagnie du Tire-Laine +
Konserter, franskmenn, øl og vodka xl er stikkord som beskriver hva vi har bedrevet tiden med den siste uken. Vi har hatt langhelg og benyttet oss godt av den. Vi ble tipset av vår tidligere sjef Victor i GTC om en konsert han skulle være med å spille på. Han spiller i et palestinsk band som akkurat hadde startet et samarbeid med et gypsy band fra Frankrike. Vi tok turen til AIC - Alternative Information Center og var glad for det. Fantastisk bra intimkonsert! Faktisk så bra at vi har vært på to konserter til (groupies?) :) Det franske bandet har i Frankrike et prosjekt hvor de hjelper barn til å lære å spille instrumenter, uten noter. De holder på å starte et likt prosjekt i palestina hvor de skal hjelpe barn i flyktningeleirer. Bra folk!
Sjekk ut linken: http://www.tire-laine.com/

Elise drikker øl på AIC

Begge bandene samlet

Rodrigo og Benoit

Victor - Manager på GTC

Konsert i Beit Sahour

Meg og norske Katinka

Francois, Elise, Benoit og meg på The Tent

Happy people på Roots Lounge

For en herlig gjeng :)

Til ære for Hanne-Line!
Jeg tok en random taxi til jobb her en morgen med en taxisjåfør som samler på utenlandske penger i taket på bilen. Han peker på en norsk 50-lapp, og når jeg kikker nærmere etter ser jeg at Hanne-Line (vår kjære kontaktlærer i Noreg) har skrevet hilsen. Tilfeldig :)



Jerusalem!
Vi dro til Jerusalem etter jobb en dag for å treffe Gunn som var på tur med en veninne. Vi ruslet i gatene i gamebyen og tok oss en tur til klagemuren. Gunn skrev lapp og vi puttet den i en sprekk i muren. Etter vi hadde gjort det måtte vi gå baklengs vekk fra muren (?). Vi gikk på armensk restaurant (hvor Elise ble matforgiftet), og satte oss på en bar etterpå. Koselig kveld med Gunn og Silje :)

Klar for klagemuren

Gunn leverer!

Man skal gå baklengs bort fra klagemuren...

Meg, Silje, Gunn og Elise foran klagemuren

Meg og Gunn på armensk restaurant

Praksis!

Ja, vi er i praksis også. Nå har vi vært noen uker på en liten skole som heter Holy Child (www.holychildbethlehem.org Sjekk ut "How to help" knappen hvis du er interessert) som ligger i byen Beit Sahour. Det er ca 10-15 min med taxi hver vei. På denne skolen er det 30 elever med 5 elever i hvert klasserom og de jobber etter et program som heter "The Incredible Years" (brukes også i Norge - "De utrolige årene"). Her har vi det veldig bra :)

Skolen har egen gartner som holder fantastiske uteområder

Litt ymse kulturforskjeller!

Kultur, hva er det? Vet ikke, men forskjeller mellom våre vaner og vanene til våre nye venner er det hvertfall! Små eksempler:

Bilbelte - det brukes KUN når politiet er i nærheten. Evige diskusjoner om at vi ikke bryr oss om politi, men om tyngdekraften. Det forklarer de lett med at de ikke trenger å tenke noe på, fordi de er så gode sjåfører! Sammen med bilbeltediskusjon har vi hatt noen "kjøre i fylla" samtaler uten like. De fleste her nede kjører bedre når de har drukket alkohol, det må vi jo skjønne... (Slapp av, vi sitter ikke på med noen av det slaget!)

Mobiler - alle her nede har minst to mobiler hver. Kan forklares så enkelt som at det er flere abonnement og forskjellige priser, så de har en mob per abo for å ringe billigst mulig til flest mulig. Uvant.

Fortau? - det er fortau overalt her, men ingen bruker de. Det er über sjelden man ser noen som går på fortauet, utenom de to norske rare jentene selvfølgelig. Når jeg velger å gå på fortauet ler de litt av meg og prøver å forklare meg at "vi trenger ikke å bruke det der her i palestina".

Taxi - veldig vanlig med taxi, billig og greit, men... Når vi har bestilt taxi til et visst klokkeslett for å rekke noe, kommer de garantert minst 10 minutter for sent. Ikke nok med det, når vi da allerede har dårlig tid skal de helst stoppe og kjøpe kaffe eller prate med en kompis de ser langs veien. Meget irriterende. Vi har en fast taxi vi ringer til, og når han har vært for sen noen ganger kommer han plutselig 15 min for tidlig neste gang, og da er vi selvfølgelig ikke klar.

Ellers er tidsaspektet her i Palestina nokså arabisk... Vi må ofte slå oss til ro med "palestinsk tid"! Det er greit, og vi blir vandt til det. Vi liker oss her uansett kulturforskjeller :)

Elise venter på taxi en tidlig morgen

Deheishe Flyktningleir

Porten som tidligere var eneste inngang og utgang til Deheishe Refugee camp.
Her bor det ca 13000 mennesker på en liten kvadratkilometer. Leiren ble opprettet i 1949 og tok imot palestinske flyktninger fra ca 45 landsbyer på vestbredden og bestod av telt. Fra 1967 begynte UNRWA å bygge hus og Deheishe campen ser idag ut som en overbefolket bydel.
 

Utenfor en av organisasjonene var FN resulosjon 194 malt på engelsk og arabisk. Vi ser mange plakater med UN 194 rundtom som viser håpet om annerkjennelse av egen stat. Det finnes ca 8 millioner palestinske flyktninger utenfor Palestina. På Vest-bredden og Gaza bor ca 4,5 millioner mennesker.

Vi er heldige som har fått vår egen guide for dagen, Yousef, som utdanner seg til sosialarbeider vi kjenner han fra bl.a turen til Jordan :) Han har bodd i leiren hele sitt liv og skal vise oss rundt til ulike organisasjoner som arbeider for flyktningene i Deheisha camp.

Vi var først innom Ibdaa cultural centre som tilbyr ulike aktiviteter som kvinnegruppe, sportsaktiviteter og viderefører ulike palestinske tradisjoner ift håndtverk og lignende.
Det var mange sterke malerier på veggene inne i senteret.

Campen er som sagt ganske overbefolket og gatene er trange og husene mange. Det bygges stadig mer, stort sett i høyden. Søppelet flyter rundt  gatene og det er tegninger på nesten hver en vegg.
Søppelet flyter forsåvidt rundtom også utenfor campen da det ikke er noen kultur for å bruk søppelspann her og det heller ikke mange tilgjengelige.

Vi besøkte ett "Local community for rehabilitation of people with disabities."
De begynte i det små med å hjelpe folk i hjemmet og ha kampanjer for å fjerne tabuer rundt fysiske og mentale funksjonshemminger. Dette driver de med enda i tillegg til å ha skoletilbud for 150 barn. Utdanning og utstyr er deres viktigste prioriteringer. De jobber også for at de best mulig skal integreres samfunnet. Etter dette var vi innom en kompis av Yousef på arabisk kaffe. Satt på ett koselig område bakunder huset med tanter og bestemødre som nærmeste naboer.
Kompisen ble med oss videre til Pheonix Centre på toppen av bakken campen ligger i.

Dette er ett stort bygg med selskapshall, hageområder og plass til gjennomføring av mange ulike programmer for unge og voksne i campen. Vi fikk informasjon fra en lederskikkelse der som hadde ett stooort donutskjegg som dekket hele munnen og ristet når han pratet :)
Mesteparten av tilbudene er for unge men de har også kvinnegrupper som har workshops om ulike temaer for å fremme en sunnere livsstil. Gruppene for ungdom drives av frivillige og de har ulike prosjekter innenfor filmproduksjon, teater, musikk, dans og så videre.
Filmer og teaterstykker som ofte tar opp viktige tema i livene deres blir vist både i inn og utland.

De har også internasjonal sommerleir med utveksling med barn fra Irland, Frankrike osv. Neste sommers samling skal være i Dublin i Irland men de palestinske ungene blir nødt til å delta gjennom skype og videoer fordi de ikke fikk tillatelse av israelske myndigheter å dra dit.

Ungdomsgruppene er anarkistisk organisert oppfordrer til å tenke selvstendig og følge sine ønsker og drømmer. Dette skaper gjerne noe konflikter med familiene med Pheonix senter ser på det som viktig å påvirke den nye generasjonen på denne måten. Fikk ett godt inntrykk av dette stedet. Vi skal tilbake hit en gang i oktober i bryllup til bror til Yousef :D Gleder oss til det, damer og menn begynner festen adskilt før alle møtes etter en viss tid.

På vei ned gjennom leiren igjen var vi innom SHIRAA an organisasjon som drev voksenopplæring innenfor generelle datakunnskaper og ulike IT-programmer, jordbruk og håndtverk og noen kurs innen maling, dans og teater. Dette som ett forsøk på å gjøre flyktningene bedre i stand til å jobbe da arbeidsledigheten er så høy i leiren.

Etter en stooor middagsporsjon hver på restaurant besøkte vi UNRWA - United Nations Relief and Work Aid sitt senter i leiren. UNRWA tilbyr assistanse, beskyttelse og påvirkningsarbeid til 5 mill registrerte palestinske flyktninger på Vest-bredden, Gaza, Syria, Jordan og Libanon. I Deheisha camp står de blandt annet for utdanning, helsehjelp, work-for-food, renvasjon og utdeling av mat. Fra 1967 begynte de å bygge huser i leiren i stedet for telt, alle teltene er nå borte men byggingen pågår enda. Vi fikk en omvisning på fysioterapi avd, legekontor, sykepleierkontor. De hadde gjort det beste utav det i gamle bygg med knappe ressurser.

                             

De har to skoler opp til 8.klasse, en for jenter en for gutter. Rundt skolenes område er det piggtråd over gjerdet for å holde folk ute. Vi ser tydelige skuddhull i veggen på skolen. Vi blir fortalt at Israelske soldater har skutt på skolene gjentatte ganger. Som oftest om natten men noen ganger også om dagen. Absurd for oss å se kulehull i veggen på en barneskole, men det er bare en av mange historier om trakkasering mot innbyggerne fra Israelske soltater vi hører om.

Når vi satt på hovedkontoret til UNRWA en uke tidligere fikk leder for Relief and Social services, som vi besøkte, tlf om at israelske soldater hadde ødelagt dører, vinduer og interiør i løpet av natten og familien i huset hadde akutt behov for assistanse.

Etter besøket i UNRWA gikk vi lenge inn i campen og satte oss i Yousefs onkel sin store hage. Jeg, Therese, Yousef og Bahaa og fetteren hans som joinet oss fra restauranten av og fetteren til Yousef som bodde der. Her var noen høns og katter og mange forskjellige busker og trær og sittegrupper her og der. Vi fikk te og vi ville høre litt om erfaringene de hadde hatt i møte med israelske soldater.

                                            

En kveld for under to måneder siden ble en av de stoppet på vei hjem fra en kompis sitt hus hvor han hadde sittet og spilt kort og kost seg med venner. Han møtte ett par israelske soldater som hadde kommet inn i leiren. (Som ligger i sone A - kun Palestinsk autoritets område) De tok ID'en hans og han måtte bli stående rett opp og ned til solen kom opp før han kunne få fortsette det lille stykket hjem til huset sitt. De ga han ingen forklaring på hvorfor han måtte stå der og hadde det kjekt med å pusse en sint stor hund med munnkurv på han.

En av kameratene våre fortalte om når han skulle på tur med familien å besøkt slekt i en annen by når han var 13 år. De ble stanset i checkpoint. Han var den eneste i familien som ikke fikk lov å reise videre. De plasserte han i ett hull bakken hvor han måtte stå i solsteiken uten mat og vann i flere timer. Også dette uten noen åpenbar grunn.

En annen venn av oss mistet en av sine beste venner når han var 14 år, under den siste intifadaen (2002-04). De to var utenfor da kameraten ble skutt av israelske soldater. Vennen vår løftet kameraten sin opp å ryggen sin og prøvde å bære han til hjelp og sikkerhet men det var ikke mulig å komme seg frem i tide og kameraten døde i armene hans. Han klandrer seg selv den dag idag for å ikke kunne løpe fort nok eller være sterk nok.
Historiene om slike for oss tilsynelatende meningsløse "sikkerhets-tiltak", eller hva vi nå skal kalle det, er mange. Det er vanskelig å skjønne hvordan de vi møter holder seg så avbalanserte, blide og rolige og fortsetter med utdanning og sosiale aktiviteter når de har slike opplevelser i bagasjen..
Ser veldig opp til de for det.